Jeg heter Sigrid Helene Savio-Mathisen, jeg er født i 1993 og vokste opp med en familie på 5 hvor alle har vært interessert i hunder. Foreldrene mine vokste opp med karelske bjørnehunder og samojeder og skaffet seg i voksen alder Pyreneerhund. De var aktive i lokale hundeklubber og også raseklubben til Pyreneerhund i mange år. Som barn ble jeg raskt interessert i hundesport. Jeg har vært godt integrert i Norsk Kennel Klub og stiftet mange bekjentskaper gjennom mine foreldres arbeid i hundemiljøet. Min far og søster er ringsekretærer og min mor har jobbet som skriver i mange år. Jeg har selv vært mest aktiv som handler og deltatt på mange hundeutstillinger både som liten jente og voksen.

Da jeg hadde bodd noen år uten hund og begynte å tenke på hva slags rase jeg ville ha, var min første tanke at jeg burde følge i mine foreldres fotspor og skaffe meg en Pyreneerhund og overta dems kennel, men de som vet hva slags hund dette er, vet også at de ikke ville passet særlig godt inn i en leilighet i tettbebyggelse. Derfor gikk tankene videre og falt til slutt på den finske lapphunden. Lapphundrasene står mitt hjerte nært. Ikke fordi jeg kjente så mange fra før eller hadde særlig kjennskap til dem, men fordi de er urhunder og har et kulturelt opphav. Som jeg også har. Jeg er av samisk avstamning og den samiske kulturen og arven ligger dypt i hjertet mitt. Derfor begynte jeg å se etter finske lapphund-oppdrettere. Jeg sjekket raseklubbens hjemmeside og gjorde gode undersøkelser på rasen før jeg tok kontakt med oppdrettere. Jeg spurte sikkert om alt fra nesetipp til halespissen og fikk mange lignende svar. Det viser god forståelse og konsensus blant lapphundoppdrettere. Da jeg kom i kontakt med oppdretteren der min første hund kom fra, ble jeg forelsket ved første blikk. Jeg følte umiddelbart at dette var «min» rase. Hilde, som driver kennel Nordic Teal, fikk sitt første kull på dette tidspunktet. Jeg hadde sett på planene hennes og bestemt meg for at jeg ville vente til neste kull med en annen kombinasjon. Men da Hilde la et tilbud på bordet, var det vanskelig å si nei. Aiira på 3 uker var den jeg falt for blant de søte små. Jeg tenkte først at jeg skulle kjøpe henne, men Hilde var nok minst like glad i henne som meg, så hun klarte ikke helt å gi slipp. Derfor ble det en deleieravtale og jeg syntes dette var en god introduksjon til å lære alt jeg kan om rasen og videre avl.

Aiira og jeg har reist land og strand rundt på utstillinger i hele Norden i årene jeg har hatt henne. Hun ble Norsk utstillingschampion da hun var 2 år og 2 måneder gammel. Hun fikk sitt første kull i november 2022. Gjennom henne har jeg møtt vanvittig mange dyktige oppdrettere og lapphundeiere i europa. Jeg har lært mye. Jeg har fått ta del i andres kunnskap og har kanskje klart å lære bort en ting eller to selv. Fellesskapet i lapphundmiljøet er noe av det jeg synes er så flott med denne rasen. Det er et åpent og ærlig miljø der du føler deg velkommen. Som ny er det kanskje ikke lett å finne sin plass, men jeg føler at jeg har blitt tatt imot med åpne armer av hver og en. I starten av 2022 fikk jeg en forespørsel fra styret i Norsk Lapphundklubb om jeg kunne tenke meg å være med i utstillingskomiteen, noe jeg takket ja til. Sammen med et dyktig team har vi organisert klubbutstillinger for våre 3 raser og jeg trives veldig godt med denne rollen. Vi har hatt mange gode og fine stunder sammen i og rundt utstillingsringen og det tror jeg vi kommer til å ha i fremtiden også. Desember 2022 hentet jeg også min andre finske lapphund, Ommi. Han har vært et tilskudd til ''flokken'' med mye ablegøyer og tull og tøys og ikke en eneste dag er kjedelig med disse to i hus!